Ja, det er gambling på høyt nivå når manager Åge Hareide og «fotballprofessor» Josep Clotet i årets oppkjøring skal ta Viking inn i småspillets eventyrlige verden. Vår telling av backenes pasninger, og kvaliteten på dem, er én av mange brikker i dette spillet. Det er viktig å ikke se seg blind på slike tall. «Statistikk er alle løgners mor.»

Viking har også de to forrige årene spilt mye ball i bakre ledd. De har prøvd å frispille back eller kant ved å la ballen gå hele slyngen fra Bertelsen til Sigurdsson via Bjørdal til Skogseid. Problemet har vært at den som til slutt må lempe ballen opp har hatt en vrien oppgave. Altfor ofte har det endt opp med pasninger som «bare er lange». Å slå gode droppasninger til spisser med mann i ryggen er ikke styrken til nåværende bakre firer.

Hva kan så Viking oppnå med sitt nye pasningsmønster? Det viktigste er at de luker bort den dårlige langpasningen fra kvartetten bak. I kampen mot Ekranas blomstret Vidar Nisja. Jeg har tidligere skrevet at han trolig er den i Viking som hadde klart seg best på en Barcelona-trening. Nisja har gode tekniske ferdigheter og et kreativt hode. Spørsmålet er om «Nisja-fotball» duger i Tippeligaen.

Jeg er ganske sikker på at spillere som Valon Berisha, Vidar Nisja, André Danielsen og King Osei Gyan liker sin nye fotballhverdag. For Viking er det helt avgjørende at de fire på midten klarer å bidra med mer enn støttepasninger. De gode lagene spiller også flust av pasninger Drillo hater. Det avgjørende er å kunne slå den ballen som gir ubalanse hos motstanderen. Tålmodighet og kreativitet, altså.

En annen offensiv variant er å rykke seg fri fra oppasseren og sette fart i rommet foran motstanderens bakre firer. Det var den jobben Valon Berisha skulle gjort. Ti millioner er ikke mager trøst engang …