Det som skulle være den mest naturlige sak i verden, eller i Jåttåvågen, har i rekordfart utviklet seg til å bli ubehagelig for Vikings ledere. Hvordan er det mulig? Snart 83-årige Henry Hinna kaster nøklene i gulvet i sinne over at klubben han elsker «omorganiserer» ham over i pensjonistenes rekker. «Endelig,» ville de aller fleste 83-åringer sagt – med et lettelsens sukk. Ikke Henry.

Jeg kjenner Henry godt. Ikke veldig godt, men godt nok, og lenge nok, til å vite at det som nå skjer er en reaksjon som var bortimot umulig å «gardere seg mot». Bjarne Berntsen og Svein Fjælberg har kjent Henry Hinna siden de dro på seg den mørkeblå drakten på slutten av 1970-tallet. Det sier seg selv at de har prøvd å håndtere omorganiseringen på en skikkelig måte.

Viking på maden, het det i gamle dager. Henry har levd med Viking i hele sitt voksne liv. Det er bare veggene som vet mer om folk og hendelser i byens viktigste fotballklubb. Kanskje ikke de heller.

Det er trist at avslutningen for klubbens største (og minste) supporter blir skjemmet av en konflikt som ikke eksisterer. Nesten enda verre er det at Henry Hinnas avgang gir ny kraft til kritikken av arbeidet rundt A-laget, organiseringen og de sportslige resultatene. Det er ufortjent.

«De ville stille meg midt på banen og fortelle folk hvor jækla flink jeg har vært. Det ville vært falskt,» sier Henry i vår avis i går. Jeg tror du angrer de ordene allerede i dag, Henry. Ikke fordi at du trenger en slik bekreftelse på at du har gitt ditt beste for klubben, men fordi du er raus nok til å se dette fra Vikings side.

Hva med å hedre Henry Hinna med en tittel som ambassadør eller konsul? En fri rolle der han kan øse av sin kunnskap og sin glede til Vikings beste. Jeg skulle tro at klubben vil trenge mer enn gode selgere i årene som kommer …